Viktig valg for kollektivtrafikken

Krav til kvalitet i skoleverket, et nedslitt veinett og økende behov for et godt kollektivtrafikktilbud medfører at Fylkestingene står overfor vanskelige prioriteringer. Tilgjengelige midler er også begrenset og kan i liten grad påvirkes, og midlene til skole og vei må stadig økes på grunn av sentrale krav til standard og kapasitet. Det stilles imidlertid få sentrale krav til kollektivtrafikktilbudet, som dermed fort kan bli en salderingspost.

For å få til en nødvendig og vellykket kollektivsatsing og dermed bedre miljøet og redusere trengselsproblemene i byene, er fire forhold spesielt viktige foran Fylkestingsvalget:

1. De fleste partier har på sine landsmøter lagt vekt på behovet for økt satsing på kollektivtrafikken. Vi trenger dermed fylkespolitikere som kan realisere disse ambisjonene på lokalt plan og stille krav om nødvendige midler. I tillegg trenger vi fylkespolitikere som tenker helhetlig og dermed eksempelvis inkluderer ekspressbussene når det fylkesvise kollektivnettet skal diskuteres.
2. Utfordringene på kollektivtrafikksiden varierer fra by til land, og det er viktig at politikken tilpasses de lokale forholdene. Politikerne i fylker med større bysentra står overfor de største utfordringene. Eksempelvis vil befolkningen i Oslo og Stavanger øke med 40 prosent frem mot 2030, og antall daglige kollektivreiser i Oslo og Akershus vil øke med en million. Dette krever en akselerering av dagens infrastrukturplanlegging og realistiske finansieringsplaner for både utbygging og drift. I tillegg kreves et godt samarbeid med sentrale myndigheter, berørte kommuner, utbyggere, lokalt næringsliv og operatører som buss-, bane-, og ferjeselskaper.
3. De fleste kollektivruter skal være anbudsutsatt innen 2017, og nesten alle fylkeskommuner har etablert egne administrasjonsselskaper for å administrere kollektivtrafikken. Det kan imidlertid være grunnlag for å vurdere om dagens ansvars- og oppgavefordeling mellom administrasjonsselskapene og operatørene i form av buss-, bane og ferjeselskaper er optimal. Anbudskontraktene kan med fordel gjøres mer markedsrettede via klarere incitamenter til å øke passasjerantallet, og operatørenes kompetanse bør utnyttes bedre ved planlegging og oppfølging av ulike rutetilbud.
4. Fremtidig valg av virkemidler for å øke kollektivbruken er også et viktig politisk tema, hvor positive incitamenter og negative sanksjoner må kombineres. Fylkespolitikerne har råderett over positive virkemidler som hyppigere avganger, nye rutetilbud, enkle billetteringssystemer og riktig prissetting. Når det gjelder restriksjoner som innføring av rushtidsavgift eller begrensninger på antall parkeringsplasser i bysentra, er et nært samarbeid med kommunene påkrevd.

Det er også å håpe at den fylkeskommunale satsingen på kollektivtrafikksiden baseres på et bredt politisk flertall slik at langsiktige prioriteringer og valg ikke endres dramatisk hvert fjerde år. En vellykket kollektivsatsing krever langsiktig planlegging og omfattende investeringer i infrastruktur, materiell og menneskelige ressurser. Forutsigbarhet og klare rammebetingelser er dermed avgjørende for både lokalsamfunn, næringsliv, passasjerer og de utøvende ledd.